- Det var en gang en utstilling -
Eventyret i eventyret startet i Arbeidermuseet i Sagveien 28 i Oslo den 16. februar 2023. Etter måneder med forberedelser åpnet tidligere miljøvernminister Sissel Rønbeck utstilligen som du kan se en utvidet versjon av nedenfor. Et eventyr, fordi fotografiene falt i smak og har nå i 2024 fått sitt endelige hjem i Sagveien 21 der det opprinnelige industrieventyret startet i Vøiens Bomuldsspinderi i 1846. Ja, på stedet der restaurant Mølla var og Wallmans Salonger er nå.
Etter at utstillingen ble avsluttet 8. oktober 2023 i Oslo Museum - Arbeidermuseet har noen av fotografiene vært med på å feire at Sagene er en av verdens kuleste bydeler, vært vist på en vegg ved Heftye-løkka på Bjølsen under Elvelangs, deltatt på musikkfestivalen Langs Akerselva, kledd veggene hos Aji Spiseri i Nydalen, pyntet oppganger og 2. etasjen i Sagene Lunsjbar og fått en hel måned i Sagene Samfunnshus i regi av Torshov Kunst- og kulturforening.
Utstillingen
Akerselva er reingjort. I sola skinner det stedvis i blått. I sommerhalvåret er landskapet langs breddene irrende grønt. Om vinteren reflekterende det varierende lyset årstiden har å by på. De er til å bli glad i alle åpenbaringene som kommer på rekke og rad. Jeg og kameraene mine elsker det.
Støttet av Norske Fagfotografers Fond, Bydel Sagene og Eckbos Legat ønsker jeg og Oslo Museum - Arbeidermuseet å feire alle dem som har stått på for å rydde opp langs elva etter industrieventyret med en fotografisk reise fra Maridalsvannet og ned til Oslofjorden. Med kameraene mine på vandring langs elva har jeg forsøkt å feste til bildebrikkene hvordan naturen og vi mennesker tar tilbake områdene som en gang var inngjerdet, nedbygd og industrielt produktive. Samtidig er jeg på jakt etter fortiden.
Heldigvis finnes det fortsatt noen spor etter det som var, noe noen av bildene på denne nettsiden også har som mål å vise. Til å hjelpe meg med utforskingen har jeg pløyd gjennom en mengde inspirerende litteratur og søkt blant mye spennende informasjon på nettet. Er du interessert i kildene finner du en liste helt til sist.
En gang var elva, i likhet med alle større elver i europeiske industriområder, sterkt forurenset. Sagflis fra tømmersagene, utslipp av kjemikaler fra veveriet, fargerier, bryggerier, papir- og metallindustri og ikke minst kloakk fra den raskt voksende befolkningen og fra alle hestene ble dumpet i elva. Hestene som den gang var den viktigste drivkraften i transportmaskineriet. De sørget for at råstoffer ble fraktet til fabrikkene og ferdige varer returnert til havnen for distribusjon til nasjonale og internasjonale kunder.
For hundre år siden startet oppryddingsaksjonene med kommunale oppkjøp av tomter langs elva på 1920-tallet, skjøt fart på 1980-tallet og fortsatte de påfølgende tiårene med å gjøre elva til hva den er i dag. Da hadde elva vært Oslos og Norges industrilokomotiv i nærmere 400 år. Nå er nesten all industri borte. Bjølsen valsemølle, eller Lantmännen Cerealia Norge AS som bedriften heter i dag, er den eneste gjenværende produksjonsbedriften fra de tradisjonelle industriene som fortsatt er i drift.
Storøya i Maridalsvannet
Uten vannet som kommer fra Nordmarka og Maridalsvannet ville Akerselva aldri eksistert. Det rene vannet kommer fra to større tilførselselver som fanger opp nedbøren fra skogområdene nord for Oslo og mange mindre bekker som renner ut i innsjøen. I vest kommer vannet ned Skjærsjøelva med tilsig helt fra Puttmyrene på Jevnaker og med utløp ved Hammeren. Litt lenger øst forsyner Dausjøelva Maridalsvannet med vann samlet opp innenfor egen kommunegrense. For at vannforsyningen skal være stabil er det sprengt ut tunneler og bygget demninger som kan reguleres flere steder innover i marka.
Tidligere ble det fløtet tømmer i elvene og på vannet ned til Akerselva hvor det enten ble ført videre til Frysja, eller Brekkedammen som den også heter, hvor det var sagbruk, fraktet med hest til sagene lenger nede langs elva eller lastet over på jernbanen når den var bygget. Fløtingen tok slutt på 1960-tallet da også Oset pumpe- og renseanlegg ble påbegynt.
Maridalsvannet er Oslos største drikkevannskilde. Det er viktig at det holdes rent, så her er det begrensede muligheter til bading, fisking, telting og andre vannaktiviteter som vi mennesker gjerne driver med. Innenfor gjerdene som omsluttet hele vannet har Oslo vannverker et renseanlegg i fjellet på østsiden med vanninntak på et "hemmelig" sted.
Oset - Akerselva forlater Maridalsvannet
For 9300 år siden lå Maridalsvannet og havet på samme nivå. Da landskapet for mer enn 7000 år siden begynte å heve seg etter siste istid, startet Akerselva sakte men sikkert å finne sin vei mellom innsjøen og fjorden. Etter NVEs beregninger har Akerselva i de senere årene vokst fra å være 8,2 km kort til å bli 9,78 km lang der den starter sine stryk, fosser og stille flyt ved Oset i Maridalsvannet 149 høydemeter over fjorden i Oslo. Det har blitt sagt at Akerselva er den eneste elva som har sin opprinnelse og sitt utløp innenfor grensene av en nasjons hovedstad. Akkurat det sier noe om hvor tilgjengelig naturen er for oss som bor i Oslo.
Med tilsig fra vassdragene i Nordmarka er Maridalsvannet en stabil vannkilde som har vært brukt som drikkevann i Oslo siden 1867, mens byen fram til dette hadde hentet vannet fra elva lenger nede i elveløpet. At vi har et nært forhold til naturen har kanskje spilt en rolle nå når elva langt på vei er blitt levert tilbake til den, slik den engang var før industrieventyret tok til og gjorde Christianias framtidsoptimistiske borgere velstående og til tider ufattelig rike, mens elva ble mer og mer forurenset.
Det heter seg også at Akerselva alltid har delt Oslo i to, men fattigdommen og armoden grodde også på vestsiden da byen ble flyttet og gata Grensen ble byens grense mot øst etter bybrannen i 1624. Heldigvis, takket være klok politikk og engasjerte enkeltmennesker, flytter rikdommen stadig østover og gjør hele Oslo til en bedre by for oss alle.
Sportsfiske ved Grønvold bro
Fra Oslomarkas Fiskeadministrasjons (OFA) settefiskanlegg i Sørkedalen settes det hvert år ut laks- og ørretyngel oppover i Akerselva ovenfor Øvre foss der fisken ikke selv klarer å komme opp. OFA har utviklet metoder for at fisken skal kunne overleve det første året, blant annet ved å male bunnen på karene de vokser opp i, slik at yngelen skal utvikle kamuflasjefarge. Dette er nødvendig for at fisken skal kunne gjemme seg og ikke bli mat for sultne fugler.
Det er vanlig å sitere Kvernsagn av Peter Christen Asbjørnsen når det er snakk om friluftsliv og fiske her øverst i elva. Mye kan tyde på at han hadde atskillig bedre fiskelykke enn mannen på bildet, selv på en dag da han følte seg nedfor og at verden gikk i mot ham. Etter stilen å dømme kan situasjonen i dag være omvendt. En nesten tørrlagt elv midt på sommeren er kanskje ikke det mest gunstige for storfangsten heller.
Badende ungdom i Brekkedammen på Frysja
Lokalisert like nedenfor Maridalsvannet, byens drikkevann, ligger Brekkedammen. I dag er den først og fremst en badeplass med Oslos reneste badevann, nå fri for sagflis, kloakk og avløp fra industri. Tidligere var det to tømmersager her og metallindustrifabrikken Kjelsås bruk som laget bla. hestesko, spiker og ståltråd. I tilknytning til Kjelsås bruk var det også arbeiderboliger. Disse er bevart, men flyttet på når Teknisk museum overtok deler av tomten.
Planene var at Aftenposten skulle bygge sitt nye slott av en kontor- og trykkeribygning på tomten etter Kjelsås bruk. I september 1970 var alt klart til vedtak av byggetillatelsen i bystyret, da daværende ordfører Brynjulf Bull fra talerstolen forkynte at han hadde skiftet mening. Dette gjorde at flertallet skrotet planene om et ruvende høybygg og alternativ stemte for å bruke den kommunale forkjøpsretten. I stedet for å rive ble bygningene stående på tomten slik de var og mange forskjellige kunstnere fikk flytte inn. Den dag i dag er det fortsatt er et levende ”Frysja kunstnersenter” i de gamle industribygningene som ligger idyllisk plassert langs med Brekkedammen.
Brekkefossen
Helt fra middelalderen av har vannet i Akerselva blitt utnyttet av mennesker. Først var det kornmøller som fikk sin kraft fra fossene, dernest overtok gradvis tømmersagene som skar tømmer til plank. Byens borgere fikk på 1700-tallet store inntekter og Christiania, som danskekongens by den gang het, begynte å vokse i omfang og rikdom. Når konjunkturene falt og trelasteksporten stoppet opp, tok spinnerier, veverier, fargerier, bryggerier, en seilduksfabrikk og mekanisk industri i bruk vannets kraft og egenskaper til sin produksjon. Kraftstasjonen ved Brekkefossen ble bygget i 1892 og skal ha forsynt Brekke brugs sager og arbeiderboliger med elektrisitet. Brekke sag ovenfor fossen med samme navn var den siste som var i virksomhet langs elva til den ble nedlagt i 1965. Det ble slutten på 400 års tømmersaghistorie.
Et utdrag fra folkeminnesamler Peder Christen Asbjørnsens Kvernsagn, språklig oppdatert av Kjell Nedrelid, kan gi en stemningsrapport fra tiden med sagene: "Foran meg lå sagens indre klart opplyst av en luende skorstensild. Sagen var i full gang; men det så ut som om hjul, blader og vektstenger ikke nu ble styrt eller ledet av noen menneskelig vilje og hånd, men bare gikk som et leketøy for kvernknurrens eller fossegrimens lune og usynlige tak. Men jo, til slutt viste der seg menneskelige skikkelser også. En fór med en veldig fork ut på tømmeret i dammen for å hale en stokk inn i tømmerrennen, og satte hele flaten i bølgende bevegelse; en annen kom skyndsomt fram med en øks i hånden for å benke tømmerstokken og kaste ut bakhunen, som brakende styrtet ned i dypet. Det suste og bruste, hvinte og klang der innefra, og stundom ble, lik et jutulsverd - en skulle tro i fektningen med nattens ånder - et blinkende sagblad satt i bevegelse ut i luften, for å sage av kubbene eller de ujevne ender på stokkene."
Teknisk museum ved Brekkedammen en vintermorgen
En institusjon som har arvet mye av Akerselvas historie er Norsk Teknisk Museum. En avdeling har lenge vært viet industrien som var langs elva. Alt fra en gammel kvernkall og et digert vannhjul til tømmersager, papirmaskiner, mekanisk vevstol og produksjonsutstyr for disse maskinene.
Opprinnelig var tanken at det før krigen skulle bygges et museum midt i industrilandskapet i krysset Sannergata/Thorvald Meyers gate nede i byen. Av forskjellige årsaker valgte man å lokalisere på Ensjø der museet holdt til fra 1958 til 1986. Når byggeplanene til Aftenposten ble skrinlagt, besluttet man å bygge nytt museum i nærheten av den gamle industrien og å flytte virksomheten hit til tomten etter Kjelsås bruk. Tomten ble gitt av Oslo kommune til museet i fødselsgave.
Museets store samling gjenstander rommer ikke bare etterlevninger fra livet langs elva, for Norsk Teknisk Museum er et nasjonalmuseum, et norsk museum for industri, vitenskap, teknologi og medisin. Med gode tilbud for både store og små har museet vunnet flere priser, bla. ble det kåret til årets museum i 2011.
Vannturbin ved teknisk museum om kvelden
Virvel er den beste oversettelsen av det latinske ordet turbin. Ved å lede vannet inn i en turbin øker utnyttelsesgraden av vannets kraft i forhold til de gamle overfallshjulene som vi oftest forbinder med vannkraft. Det er utviklet forskjellige typer turbiner avhengig av høyde på vannfallet og mengden av vann. Dette er en impulsturbin som krever høye vannfall med stor kraft.
Først ble mye av utstyret importert, men etter hvert overtok norske bedrifter produksjonen og vedlikeholdet takket være standhaftige bedriftseiere og ingeniører som insisterte på at vi skulle være selvhjulpne. Riktignok gikk økonomien opp og ned til tider, men da gjaldt det å finne nye rasjonelle metoder for produksjon eller endre type industri fra sagbruk til tekstil eller jern og stål, noe som krevde enda mer ny teknologi. Norske bedrifter tok opp hansken, kopierte og forbedret.
Det synes som om ingen oppgave var for stor. Å ha vært ”mechanicus” eller ingeniør på den tiden må ha vært spennende med en tro sterkere enn gudstro på at alt kunne løses mekanisk. Ingen ting stoppet de oppfinnsomme herrer. Ja, for det var den gang menn var menn og menn styrte det meste. Alt arbeidet ble i utgangspunktet gjort for hånd, men etter hvert brukte man drivkraft fra vann, damp og elektrisitet til også å drive verktøy. Utviklingen mot våre dager der det meste blir gjort med maskiner var i gang. Man trengte ikke lenger ”mannemuskler” for å få jobben gjort. Maskiner ble med på å produsere maskinene.
Sagblader Teknisk Museum I
Sagblader fra en rammesag fotografert med tillatelse fra Norsk Teknisk Museum.
Historikere, arkeologer og andre fagfolk på området er usikre på hvordan vikingene kløvde tømmeret og teljet til plankene som skulle bli til skipssider. Man tror at ved hjelp av kiler og øks kunne det gjøres mye, men når trær med diameter på over en meter og vekt på 10 tonn måtte til for å lage et bord med 40 cm bredde, trengtes nok andre hjelpemidler også.
Ikke det at de første oppgangssagene klarte de største dimensjonene som trengtes til vikingskip, men det ble lettere å skaffe seg plank når oppgangssagene kom på 1400/1500-tallet. Da kunne man skjære flere planker fra en tømmerstokk og land med lite skog som Nederland og England ble store avtakere av tremateriale fra Norge og Østersjølandene. Sagene var avhengig av kraften fra et vannhjul og utbredelsen skjedde raskt. Rundt midten av 1600-tallet kan det ha vært så mange som 1750 sager i Norge. Noen av dem var plassert langs Akerselva og i områdene rundt Kristiania, mens resten lå spredt langs nærmest alle vassdrag med fosser i Norge.
De første oppgangssagene hadde ett blad som ble trukket opp og ned ved hjelp av mekanikk og kraften fra et vannhjul. Hver stokk måtte trekkes opp på sagbenken og festes før stokken ble justert til den bredden man ønsket seg og sagen ble satt i gang. Etter hvert ble det montert flere blader ved siden av hverandre i en ramme og saga ble da kalt rammesag eller silkesag. Kraften kunne også komme fra en turbin drevet av vann eller damp når utviklingen var kommet så langt. Senere ble også sirkelsaga introdusert, ei sag som gikk kontinuerlig og økte effektiviteten betraktelig.
Kor Elvelangs 2022 – Love
En strøm av mennesker vandrer langs Akerselva i fakkellyset en kveld nær høstjevndøgn. Det er stasjoner tett i tett med musikk, dans, lys- og bildeshow, akrobater og annet som fenger underveis. Siden tusenårsskiftet i 2000 har Oslo kommune med bydelene langs Akerselva arrangert Elvelangs i samarbeid med frivillige og private sponsorer. Kulturen lever.
Strykene i Grandalen
Akerselva er også ei elv, forbi er livet som ren kraftleverandør. Den er ikke lenger gammel og grå. Ikke bare historie. Ikke bare en rynke i byens ansikt, men et smilebånd. Den er sunn takket være enkeltpersoners, interesseforeningers og myndigheters innsats for å rense den i tillegg til å bygge opp stammer av opprinnelige dyr og fisk som kan leve i sameksistens slik de engang gjorde. Her er laks og ørret og edelkreps og elvemusling for å nevne noen av artene. Takket være en fisketrapp ved Nedre foss går laks og sjøørret nå opp til Kubaparken. Om sommeren er det lov å fiske her, bortsett fra området rundt Nedre foss og i kulpen under Øvre foss. I den øvre delen av elva settes det også ut yngel og det er en fisketrapp ved Grønvold bro ovenfor Brekkedammen.
Fra Maridalsvannet og ned til Oslofjorden er det i dag rundt 20 små og store fosser. Noen av dem er menneskeskapte, mens Nydalsfossen, Bjølsenfossen, Vøyenfallene og Øvre og Nedre foss var der fra naturens side. Resten av fossene er laget, enten for å skape fall for kraft til møller, sager eller annen industri, eller som demninger i enden av vannspeil i parkanlegg. Alle fossene er tilgjengelige for oss på vår vandring langs elva, bortsett fra Bjølsenfossen som ligger inne på området til møllebedriften Lantmännen Cerealia.
Skibakken i skumringen om vinteren
I lia her har det vært hoppbakke fra 1914 og fram til 1957 da anlegget ble revet. Unge folk av i dag på treningstur opp de nye ståltrappene fra Grandalen langs Akerselva og opp til busstoppet Skibakken ved Korsvoll, tenker kanskje ikke så ofte på at før i tiden kunne de ha møtt på skihoppere av begge kjønn svevende over 50 meter den motsatte veien før de kjørte over elva på et betonglokk. Ja selv kronprins Olav kunne de ha støtt på da han deltok i det prestisjetunge Nydalsrennet i 1921.
Byen bak Nydalens Compagnie
Mot midten av 1800-tallet kom fire norske menn hjem fra opphold og utdannelse i utlandet. Fra Tyskland returnerte Norges første sivilingeniør Oluf Nicolai Roll, utdannet blant annet til å utnytte vannkraft. Adam Hiorth og Knud Graah møttes i Manchester der tekstilindustrien og bomullsspinneriene var verdensledende. Bryggerieiersønn Halvor Schou returnerte fra handelskole i Lübeck og språkopplæring i Paris. Disse kom til å bli sentrale personer i nye industrieventyr da tekstilindustrien og moderne industriarkitektur vokste opp i Nydalen og på Sagene.
Tekstilfabrikken Nydalens Compagnie hadde sin start ved etableringen av et spinneri i 1846. På Sagene grunnla Knud Graah Vøyen spinneri sammen med sin svoger Niels O. Young ved Nedre Vøyen foss. Halvor Schou startet tekstilfabrikk i Brenneribakken og bygget seinere opp Hjula veveri ovenfor Beierbrua, ved Hjulafossen. Selv om utstyret og ledelsen av fabrikkene til å begynne med var engelsk, hadde sivilingeniør Oluf Roll en finger med i det meste og ble ikke arbeidsledig når bygninger skulle reises og maskiner settes i drift, maskiner som etter hvert også ble laget på Akers Mekaniske Verksted og Myrens Verksted, bedrifter som ble startet langs elva.
I perioden før var det etablert protoindustri basert på kraften fra elva, bla. papirmøller, "sæbesyterier", fargerier, bryggerier og ikke minst teglverk. Murstein var nødvendig for all byggeaktiviteten og sporene etter uttaket av leire til brenning av mursteinene kan ses flere steder i landskapet rundt elva den dag i dag.
Ruggeribroa ved Nydalens Compagnie
Tekstilfabrikken Nydalens Compagnie som den het fra 1867, startet som Nydalens Bomuldsspinneri i 1846. Et interesseselskap bestående av fogd Ole Gjerdrum, grosserer Hans Gulbranson, Oluf Nicolai Roll og Adam Hiorth startet utviklingen av Nydalens Compagnie øverst i Nydalen, en fabrikk som gradvis vokste fram til å bli Norges største tekstilfabrikk med 1100 ansatte.
På fabrikkens området ble det spunnet bomullstråd, vevet og bleket eller farget stoffer. Ruggeriet, bygningen der broen starter, ble brukt til etterbehandlingen av tøyet. I dag er store deler av bygningsmasse studentboliger i det som kalles Campus G12. Resten av bygningene brukes til kontorer og en restaurant.
Pilene i sykkelstien ved Justisdepartementet stående
Før du kommer til Nydalsbrua på vei oppover er det ingen tvil om hvor myndighetene vil ha deg til å sykle. Forbi Justisdepartementet er sykkelstien merket i knallende rødt. Selv om en pil peker nedover, er det et flertall på to som peker oppover. Det innebærer selvfølgelige noen valg, men begge valgene går i riktig retning.
Inngangsparti Spikerverket boligsameie
Først var det kornmøller og tømmersager. Senere ble det tekstil. Så kom jernverket. Romsdalingen Oluf Onsum, som hadde startet Kværner bruk i Lodalen 1853, etablerte Cristiania Spigerverk i Nydalen samme år. Produktene var varmspidd spiker med bruk av kraft fra elva og skrapjern. Hundre år senere la «Spikerverket» beslag på hele Nydalen nedenfor Ring 3. Da hadde Christiania Spigerverk utviklet seg fra en enkel produsent av spiker til en storbedrift med eget smelteverk, flere produksjonssteder rundt om i landet og et bredt sortiment av produkter som armeringsstål, elektrodestål, handelsstål, harpunstål, granatstål, jernbaneskinner, stålull, spiker, skruer, bolter, muttere, spader, greip, river og raker, snøskuffer, motorsager, knipetak, hermetikkbokser, plastmatter, lengdeløpsskøyter, nøkler og egen galvaniseringsviksomhet.
Dessverre kunne ikke dette vare. Oppkjøp og omstruktureringer førte tilslutt til en politisk beslutning om å flytte største delen av virksomheten til Mo i Rana i 1989. Spiker og skruer ble imidlertid produsert i et eget selskap en tid etter dette, men nå er også denne virksomheten lagt ned. NRK-drama flyttet hit til det ombygde valseverket i 1992, men overlot lokalene til TV2 ti år senere. Hit flyttet også kulturinstitusjonene Riksteateret og Rikskonsertene, dagens Kulturelle skolesekk. I tillegg til justisdepartementet og flere andre institusjoner og selskaper, har i dag eiendomsselskapet Avantor eierskap til store deler av Nydalen og har utviklet dette til å bli en helt ny bydel i Oslo med egen T-banestasjon, handelshøyskole, kjøpesentre, torg, kino, kontorer og ikke minst en stor bygningsmasse med boliger.
Christianias Spigerverks solhjul
På 1800-tallet var solkorset, solhjulet og hakekorset sett på som lykketegn. Solhjulet i Nydalen var i sannhet et tegn på utviklingen i Christiania Spigerverk. Fra å produsere spiker av skrapjern ved starten i 1853 skjedde det en formidabel utvikling fram til å beslaglegge hele området syd for ringveien med 100-vis av forskjellige produkter på repertoaret. Kraften i solhjulet ebbet ut etter 2. verdenskrig og i 1989 var det kroken på døra for eventyret.
Badeplassen i Nydalen
Der hvor folk bader i dag, holdt Spigerverkets avdeling for galvaniseringen til i en bygning som lå over elva. Den gang badet metaller i lut, saltsyreoppløsning, vannbad og varme eller kalde sinkbad avhengig av om det skulle varmforsinkes eller el-galvaniseres. Det påstås i en film fra 1989 laget av Holmenkollen Filmteam om Christiania Spigerverk A/S at når avfallsvannet hadde gått gjennom bedriftens renseanlegg, så kunne det drikkes. Likevel er det en dyster statistikk over utslipp som har ført til delvis eller hel fiskedød i elva.
En kan si at en ren elv ikke gir arbeidsplasser, i alle fall ikke den type arbeidsplasser som var langs elva. Nye typer arbeid og jobber i grønnere miljø har overtatt for tidligere tiders aktiviteter. Det gir en signaleffekt om viktigheten av plasseringen av forurensende industri der avfallet også kan håndteres på forsvarlig måte før det slippes ut i naturen som rengjorte produksjonsrester.
Høstfarger over fossen i Nydalen I
Der hvor folk bader i dag, holdt Spigerverkets avdeling for galvanisering til i en bygning som lå over elva. Den gang badet metaller i lut, saltsyre-oppløsning, vannbad og varme eller kalde sinkbad avhengig av om det skulle varmforsinkes eller el-galvaniseres. Alt til trussel for livet i elva som flere ganger fikk smake av kjemiens dødelige kraft.
Gammel pipe mot Elkjøpvegg i Nydalen
Etter nedleggelsen av stålverket 1989 ble eiendommene langs denne delen av Akerselva interessante for investorer, selv om deler av Spigerverkets aktiviteter fortsatte. Som den første store investeringen Kjell Inge Røkke foretok i Norge, kjøpte han opp "halve Nydalen". For å kunne utvikle området trengte han imidlertid større finansielle muskler, så selskapet Gjelsten & Røkke Eiendom AS fusjonerte i 1994 med Avantor AS som også ble navnet på det framtidige selskapet.
Avantor har sammen med kommunens reguleringer bygget den nye bydelen Nydalen. Et «mantra» som eiendomsutvikleren har i mente er: Eiendom for hodet og hjertet. Det er nesten som renessansens gjenfødelse med mennesket i sentrum. Et område som de siste 100 årene var preget av støy, skitt og forurensning har nå blitt til en grønn bydel. Det er mer enn 200 brønner for bergvarme her, og gjennom disse anleggene leveres cirka 70 prosent av energien til oppvarming og kjøling basert på fornybare kilder.
Gullhaug Torg 2A blir et miljøbygg utenom det vanlige. Signalbygget, som vil være synlig for hele byen, skal inneholde både boliger, kontorer og næring. Prosjektet tar i bruk nyskapende miljøteknologi og blir det første kombinasjonsbygget i Norge med naturlig klimatisering. Bygget er også tenkt å skape aktivitet på gateplan med plassen ut mot elva som en sentral arena. Derfor vil Nydalen sentrum også bli bilfritt med tiden.
Framtiden er altså grønnere enn fortiden, men det hadde vært fint og blitt minnet på hva det som lå her tidligere og skapte store verdier. Ingen skilt informerer om at her lå industrigiganten Spikerverket fram til 1989, med alle sine bygninger og med over 1000 mann i arbeid.
BI - utdeling av eksamenspapirer
Handelshøyskolen BI, opprinnelig Bedriftsøkonomisk Institutt, "BI" på folkemunnet, startet under krigen i 1943 som kveldsskole. Gjennom årene, med forskjellige organisasjonsformer og lokaliteter har BI etablert seg som en stiftelse i Nydalen, akkreditert som en vitenskapelig høyskole med siviløkonomstudie og grader opp til doktorgradsnivå. Instituttet er en del av "nybyen" Nydalen som har vokst fram etter at Christiania Spigerverk flyttet og etterlot seg store ubrukte arealer.
Selv om borgerne med handelsrettigheter i det nye Christiania etter flyttingen av byen i 1624 holdt til i Kvadraturen nær Akershus festning, ble etter hvert mye av deres rikdom skapt av næringer langs Akerselva. At handelshøyskolen har funnet veien til spikerverkets gamle tomter, befester historien på en underfundig måte. Man kan si at BI har kommet hjem til der hvor kapitalen en gang ble skapt.
Padlere ved Badebakken bru
Her i Lillo-/Bjølsenområdet, eller Bjølsendumpa som området heter, er elva rolig og har lite fall helt ned til dammen under "treskobrua", oppkalt etter admiralitetsråd Gerhard Treschow, en industrimann fra 1600-tallet som eide flere sager og var med på å finansiere en papirfabrikk ved Bentsebrua. Det er populært å fortelle at han opprinnelig stammet fra en dansk slekt av treskomakere, men dette finnes det kanskje ikke belegg for.
Når padlerne kommer så langt som ned til Bjølsendammen, en kunstig oppdemmet dam ved Bjølsen valsemølle, bør de være forsiktige. Etter dammen faller elva 16 meter i den nærmest bortgjemte Bjølsenfossen, Akerselvas høyeste fossefall. Deler av fossen forsvinner under bygningene og man må inn på området til dagens Lantmännen Cerealia for å beskue den. Det bør nok padlerne i farkostene sine passe seg for. De må i alle fall spørre om lov til å komme inn på området først.
Vannvokterboligen på Bjølsen
Akerselva har nok til alle tider også vært brukt som drikkevannskilde. Da byen ble flyttet etter brannen i 1624, ble det på begge sider av elva lagt ned uthulede furustammer som ledet vannet fra inntak rundt gårdene Vøyen og Myren og ned til åpne "springer" i byen hvor befolkningen kunne forsyne seg av det alltid rennende vannet. En ny brann i 1858 gjorde det imidlertid klart at vannforsyningen ikke var til hjelp ved slukkingen. Furustammene var råtne og anlegget hadde for liten kapasitet.
Nye vannrør i støpejern ble lagt ned i 1860 med inntak i Treschowdammen like ovenfor Bjølsenfossen, men siden byen hadde utvidet grensene ble det åpenbart at forsyningen var for liten. I 1867 flyttet Christiania vanninntaket fra Treschow bru opp til Maridalsvannet. Rørgaten i støpejern fikk så stor kapasitet at trykket ble for kraftig og det måtte bygges basseng for å jevne det ut. Bassengene ble plassert i Bjølsendumpa på den såkalte Heftyeløkka. I den forbindelsen ble det ovenpå bassenget bygget et hus hvor vannvokteren holdt til.
Trerot ved elva i Bjølsendumpa - Fortsatt spor etter teglverket på Bjølsen
Bjølsendumpa er et stort gresskledt parkområde med til dels gamle trær både langs elva og ellers i parken. På begge sider er det boliger. På Bjølsen-siden, leiegårdene som erstattet trehusene etter byutvidelsen og den innførte murtvangen fra slutten av 1800-tallet. De røde mursteinblokkene fra 1930- og 1940-tallet er bygget i funkisstil. De siste etterkrigsbygningene ble oppført helt fram mot 1960-årene. På Lillo-siden, boligblokkene fra starten av 2000-tallet som utnyttet tomtene etter Idun gjærfabrikk som ble revet.
Tidlig om morgenen er det en stille idyll både med og uten hund til lufting. Bademuligheter. Noe er likevel ikke helt som det burde være. Det lukter ikke lenger gjær som for tre tiår siden, men kloakk. Kloakken fra bebyggelsen i området ledes i dag i avskjermede rør til renseanlegget på Bekkelaget. Likevel ligger flere gamle rør fortsatt åpne langs skjæringene på hver side av elveløpet. Lukten må stamme fra overvann som finner fram til Akerselva. Kanskje man skal bade et annet sted.
Andre tegn etter eldre tider dukker også opp i elva og langs vannkanten. Røde rester med former som mur- og takstein. Det må være sporene etter Havna Teglverk som lå her hvor de produserte byggematerialer i likhet med flere andre teglverk, både langs elva og på mange andre lokaliteter ellers i byen.
Inngangpartiet etter Idun gjærfabrikk
Det kunne lukte stramt rundt Bjølsendumpa den gang det ble produsert gjær og sprit på området som i dag er bebygget med boliger. Gjær til det daglige brød var viktig, men noe av produksjonen ble nok også benyttet i en nesten utdødd "hjemmeindustri". Selskapet som også produserte andre kjente varer har hatt flere navn. Idunn kom inn i driften fra 1960-tallet og holdt det gående på tomten til de flyttet ut i 2005.
Bjølsenfossen
Bjølsenfossen med sitt fall på 16 meter er Akerselvas høyeste og ligger litt anonymt gjemt innenfor gjerdene til Bjølsen Valsemølle. Det skal ha ligget mølle her siden middelalderen og kornmøllene var antakelig de første som benyttet Akerselvas fossefall som drivkraft til bearbeiding av råstoff til matvarer. De første møllene var kvernkaller, dvs. et vannhjul i fossen nederst på en loddrett aksling som drev den øverste av to møllesteiner som lå ovenpå hverandre oppe i kvernhuset. Dette utnyttet vannkraften svært dårlig, så på 1500-tallet ble overfallshjulet introdusert. Det oppreiste hjulet med skovler, som de fleste av oss forbinder med gamle møller, ble drevet av vannets tyngde fra en vannrenne og overført til møllesteinene vha. tannhjul eller reimer.
Senere ble bruken av vannkraften effektivisert ved utvikling av turbiner som enten kunne brukes til å produsere elektrisk kraft eller drive møllene med mekaniske koplinger. I dag renner vannet bare forbi fabrikken. Elektrisk kraft fra andre og større vassdrag har overtatt rollen som energileverandør.
Siloene til Bjølsen valsemølle
Lastebiler med sjåfører venter på å losse hos Bjølsen Valsemølle
Dagens mølle, som er en videreføring av Bjølsen valsemølle, er en av de få industribedriftene som fortsatt ligger langs elva. I tillegg til møllevirksomhet har kraften i fossen opp gjennom tidene blitt utnyttet både til sagbruk, såpefabrikk og veveri. Etter sin etablering i 1884 overtok Bjølsen Valsemølle lokalene til Sandager mølle på østsiden av elva og utvidet anlegget flere ganger til å bli en av Norges største møller. Lantmännen Cerealia Norge som driver møllen i dag, er stolte av å kunne videreføre denne tradisjonen.
Jerusalembroa II
Etter industrien vokser det trær langs elva. Mange trær. Store trær. Inne blant trærne står stolper av stål, vaiere og en ny hengebro, Jerusalembroa, en gangbro ved siloene til Bjølsen Valsemølle som er en fortsatt høyst levende bedrift på samme sted som det har vært mølle siden 1300-tallet.
Jerusalem var en husmannsplass under Aasen gård. Første industri som ble etablert her ved "Vandfall No. 9" var Jerusalem papirmølle på slutten av 1700-tallet. I 1812 ble møllen solgt og omgjort til en "klædesfabrikk", Lilleborg Fabrik, med stedsnavnet fra en gård i området. Et par tiår senere med nye eiere ble det også bygget en oljemølle her, og produkter som linolje, rapsolje, lampeolje osv. ble forretningsmessig svært gunstige. Oljen ble sentral i Lilleborg Fabrik og en annonse for produktene fra 25. mars 1833 i Norske Intelligenssedler blir regnet som starten på Lilleborgkonsernet. I 1842 ble det også oppført en såpefabrikk her, et "Sæbesyteri" etter datidens språkbruk.
En av de nye eierne var Peter Møller. Han utvidet virksomheten med et stort spinneri og satset også på igler til medisinsk bruk. Etter hvert konsentrerte han seg som eneeier av bedriften på medisinsk tran. Det er dette vi i dag forbinder med navnet hans, så i 1863 solgte han Lilleborg til gods- og handelshuseier Kildal som la ned spinneriet og bygde videre på oljemøllen og såpekokeriet. Lilleborg fikk etter hvert ry som en av Norges viktigste bedrifter. Produkter: Vaskemidler og oljer i forskjellige slag.
I år 2000 var det slutt for de fleste av fabrikkbygningene ved Lilleborg as som bedriften nå het, ettersom den hadde flyttet og etablert produksjon utenbys. En diger gravemaskin fra Danmark slukte historien og spyttet ut teglstein til gjenbruk, skrapstål til omsmelting og fyllmasse som ble kjørt bort. Et boligområde for folk med god økonomi ble etablert på tomten rundt noen få av de gamle bygningene Byantikvaren forlangte skulle bli stående som minner etter industriens dager.
Trær ved Akerselva Myrens verksted
Randi Bodin skriver sammen med tegner Ann-Else Aalling i boken "Fra rynke til smilebånd" om den omreisende mekanikeren Jens Jensen, opprinnelig fra Kongsberg, som etter en brann "bygger nye, store Nydalens Mølle med bare tre vannhjul til mange kverner". En revolusjonær i utnyttelse av vannkraften 24 år gammel i 1841.
Jens startet sammen med broren Anders Jensen Øvre Foss Mechaniske Værksted og laget Norges første dampmaskin og turbin i 1850. Senere, sammen med svogeren Knut Dahl flyttet de virksomheten i 1854 lenger opp langs elva til Myren gård og endret navnet til J. & A. Jensen og Dahl - Myrens Mekaniske Verksted, eller "Jajod" som de også kalte seg. I tillegg til turbiner spesialiserte bedriften seg etter hvert på utstyr til treforedling. Myrens verksted ble en av landets viktigste og største utviklere i industrialiseringen av Norge. I 1909 hadde firmaet over tusen ansatte og produserte også for utlandet.
I 1870 hadde Myrens etablert en filial i Fredrikstad og 1923 startet de en fabrikk i Karlstad i Sverige, noe som gjorde bedriften til en av verdens største produsenter av treforedlingsmaskiner. I 1928 ble Myrens verksted kjøpt opp av Kværner og etter sammenslåing med Thune-Eureka i 1987 ble bygningene på Myraløkka fraflyttet året etter. Nå har NRK Østlandssendingen overtatt noen av lokalene, mens mange forskjellige andre aktører har flyttet inn i resten av den store bygningsmassen bedriften etterlot seg.
Under Vøyenbrua
I middelalderen het elva Frysja - et navn som kan komme av å fruse, dvs. skumme eller bruse, sannsynligvis etter strykene og fossene. Det er bare å ta en tur inntil en av fossene langs elva, så ser man skummet og ikke minst hører fosseduren som aldri stilner. I skriftlige kilder fra 1636 dukker elva opp som Aggershus elv etter området den renner gjennom. Dette ble tungvint og senere ble navnet Aggers elv og nå altså Akerselva, både med og uten æ og tjukk l. Den har også blitt kalt Waterland's elv eller Vaterlandselva etter området ved utløpet, døpt av nederlenderne som hentet tømmer og plank i skipene sine i Bjørvika. Waterland: sump, vasstrukket land.
Vøien gård som lå ved elva her og har gitt området navn, het Vaðin på gammelnorsk og betyr gården ved vadestedet. Det kan bety at i dette området kunne man krysse elva på en forsvarlig måte. I dag går det ei bilbro som en del av Ring 2 over elva her, Vøyenbroa. Med bil er det knapt merkbart at brua finnes, men til fots under broa kan man følge gang- og sykkelstier med forgreininger videre nedover mot Vøyen-fossene og oppover på begge sider av elva. En forgreining går langs Myrens Verksted som i dag huser NRK-Østlandssendingen, flere andre mediebedrifter, treningssenter og et lekeland. På vestsiden går gangveien parallelt med Maridalsveien oppover mot Myraløkka, et yndet sted for soling og avslapping.
Trærne foran Månefisken og Hjula veveri
Bak trærne skimtes staslige bygninger som en gang huset et av landets største veverier, Hjula veveri, oppkalt etter fossen. Bygget i 1854 baserte driften seg på kraften fra turbiner drevet av vannet fra elva. Den karakteristiske fasaden mot elva med de fem trappeformede gavlene skjuler skråstilte glasstak som slipper lyset inn. Rundt 1890 jobbet det på det meste 800 mennesker i lokalene som ble tegnet av arkitekt Oluf Roll og oppført av svogeren Halvor Schou, sønn av bryggerieier Christian Schou. På 1960-tallet var planen å rive de flotte mursteins-bygningene, men nye ideer førte til at de ble bevart. I dag huser "Hjula" bryggeri, filmselskaper, tekstildesign, arkitekter og Ikt-bedrifter for å nevne noen. I lokalet etter det som i sin tid var fargeriet nederst ved elva, holder restauranten Månefisken til.
I dette området som het Sagene, fordi fossekraften også ble benyttet til tømmersager og kornmøller, var Vøien Bomuldsspinneri etablert allerede i 1846 ved Nedre Vøyen foss. Etter en brann ble nye bygninger oppført i 1859, tegnet av den nevnte industriarkitekten Oluf Roll, med dansken Knut Graah og svoger grosserer Niels Young som eiere. Landets største teglverk, Foss teglverk, lå på den andre siden av elva og kunne forsyne byggeaktivitetene med kortreiste materialer. Graah som spinneriet ble kalt på folkemunne går i dag under navnet Mølla.
Senere kom det til bryggerier i området i tillegg til annen industri som utnyttet vannet i elva. Bare bygningene etter Ringnes bryggeri er bevart. Resten ble jevnet med jorden på 1960-tallet da byen skulle få en ansiktsløftning. Bakken opp mot Hønse-Lovisas hus vitner likevel om at her ble leiren til mursteinen tatt ut, materialet som fortsatt er signaturen under arven etter industrien langs Akerselva.
Glads mølle
Oslos eldste gjenværende industribygg fra aktiviteten langs Akerselva er også det eneste av disse bygningene som er fredet. Her ble det opprettet en papirmølle i 1736 med navnet Nedre Papirmølle. Den ble drevet sammen med Bentse Brug fra 1748. Femti år senere overtok industrimannen og stortingsrepresentanten Fredrik Glad og gav bedriften nytt navn. I 1870-årene opphørte driften og fra tiåret etter benyttet Hjula veveri lokalene. Etter dette har bygningen huset annen industrivirksomhet. I den senere tid fram til 1958 ble det produsert grammofonplater her før et trykkeri flyttet inn og leide av kommunen før de overtok eiendomsretten på 1980-tallet.
Vinterflom i Nedre Vøyen foss
Sett bort ifra gårdene langs elva og deres vannrettigheter, var Akerselva og skogene i Nordmarka i danskekongens eie til langt ut på 1600-tallet. For å finansiere krigene kongen engasjerte seg i, solgte kronen vannrettigheter og tomter langs elva til Christianias borgere. Sågar eneretten til fløting i Nordmarkas elver ble overdratt til private, noe som midt på 1800-tallet førte til at baron Wedel Jarlsberg satt som eier av skogene og rettighetene til dammene i elvene og Maridalsvannet. Han trengte vann til fløting av tømmer til sine to sager ved Brekkedammen. Uten tanke for sesongvariasjoner lot han vannet renne til magasinene var tomme til stor frustrasjon for brukseierne lenger nede langs elva. En ting var når nedbøren sørget for at alle fossene gikk for fullt. En annen ble situasjonen når tørken eller kulden senket vannstanden og man måtte innstille møllene, tømmersagene og spinneriene langs elva før industrien ble elektrifisert ut på 1900-tallet.
Nå var det ikke bare industrien som trengte vannet. Kommunen hadde behov for rent drikkevann til den sterkt voksende befolkningen i byen. Fram til midten av 1800-tallet lå vanninntaket ved Vøyen. Da var de uthulede furustokkene som ble brukt som vannrør så råtne at det meste av vannet rant ut i grunnen. Dessuten var elva til tider veldig forurenset. Kommunen besluttet derfor å legge vannforsyningen i jernrør og å flytte inntaket til Maridalsvannet. Dette protesterte Akerselvas mektige Brugseierforening mot og fikk rettens kjennelse til erstatning fra kommunen, samt at vannuttaket måtte reduseres. For å sikre en mest mulig stabil vanntilførsel måtte også dammene i Nordmarka forsterkes og reguleres av damvoktere. Dette krevde en avtale med baronen, som etter hvert ble svekket av dårlige konjunkturer for tømmer. Baronen, brukseierne og kommunen kom derfor i 1885 fram til en overenskomst, «Baronkontrakten», om fordelingen av vannressursene. I dag er det bestemt at en viss vannmengde alltid skal renne ut ved dammen i Maridalsvannet. Dette for å ivareta livet i og miljøet rundt elva.
Fabrikkjentene på Beierbrua
Tenk deg 1000 kvinner, de fleste unge, samlet på torget mellom Graahs spinneri og Hjula veveri, eller dagens "Mølla" og Sagene bryggeri, i enden av Sagveien tidlig om morgen før signalet om arbeidsdagens start lyder. Inn i støyen og støvet til en 12 timers arbeidsøkt bare, avbrutt av en times spisepause midt på dagen. Som Oskar Braaten, Akerselvas arbeiderdikter framfor noen har skildret det, var det et liv lenket til en maskin, en spinnemaskin, en vevstol.
Ellen Jacobsen har skildret fire av kvinnen i den flotte skulpturen Fabrikkjentene som står på østsiden av Beierbrua på Sagene, ikke langt fra Hønse-Lovisas hus. Alternativet var en enda dårligere betalt post som hushjelp eller tjenestejente. Mennene, sies det, til tross for hardt arbeid og lav lønn, hadde det lettere. De kunne velge mellom jobber som alt fra formannsstillinger til dagsarbeid i de forskjelligste bedrifter.
Arbeiderbolig Sagveien 10
Smeden Hans Jacob Hansen jobbet fra 1870-tallet og kanskje helt fram til sin død i 1898 ved Myrens verksted. Som husmannssønn av bondeslekt fra Romerike er han typiske for mennene som kom til byen for å finne seg arbeid. Han giftet seg med møllerdatter Lovise Sandersen på Sagene i 1861 og jobbet en stund ved barneinstitusjonen Toftes gave på Ullensaker før familien slo seg ned i Christiania. De leide lenge i Sagveien 11, før de kjøpte huset i nr. 10 og flyttet hit i 1884.
Historien sier ingenting om hvorvidt Hans Jacob deltok i Arbeiderrørsla, men som Gro Røde skriver i boken "Livet langs elva", ble det etter hvert fagforeningsvirksomhet ved Myrens verksted og alle de andre bedriftene. Foreninger som alle deltok i og som arbeidet for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Paradoksalt nok var det arbeidsgiverne i Brukseierforeningen som støttet opp om Sagenes Arbeidersamfunn. En fane fra alle bedriftene og brukene som fantes langs Akerselva ble gitt til arbeiderne den 17. mai 1884. Fanen som henger i Arbeidermuseet, inneholder alle bedriftenes navn og en mengde arbeidsrelaterte symboler. Det var imidlertid en restriksjon ved gaven, den skulle ikke brukes politisk. Bakgrunnen for gaven var nok at bedriftseierne, som i de tidligste årene av industrioppblomstringen langs elva sørget for sine egne arbeidere på en paternalistisk måte, så hva som skjedde i de andre industrialiserte landene der arbeiderbevegelsen vokste fram. Til tross for innsatsen for å motvirke politiseringen meldte Sagene Arbeidersamfunn seg først inn i partiet Venstre i 1893 og senere inn i Det Norske Arbeiderpartiet i 1903.
Graahs spinneri_Mølla restaurant ved Nedre Vøien bro
"En ulykke kommer alene, mens lykken kommer i strømmer" er et nytt munnhell i det rike Norge som forsøker å ta oppmerksomheten bort fra det gamle der "ulykker sjelden kommer alene". For området rundt Nedre Vøyen foss, kan en spekulere i om det til og med var en lykke i ulykkene. I dag tar fossen seg godt ut i landskapet med Beierbrua og Hønselovisas hus der de balanserer sivilingeniør Oluf Rolls imponerende 1800-tallsbygninger som huset Graahs Vøyens Bomuldsspinneri og Halvor Schous Hjula veveri på vestsiden.
På begge sider av elva var det inntil 1960-tallet fabrikker. Iveren etter å rydde opp og bygge nytt i Oslo førte til at alle industribygg på østsiden av fossen ble revet for å gi plass til en OBOS-blokk på 19 etasjer. Der det før var bryggeri, hesteskosømfabrikk og teglverk ble det nå en bratt bakke og høyhus opp mot Ringnes bryggeri. Når så Hjula veveri brant på begynnelsen av 1970-tallet, var det en engasjert entreprenør som sammen med Byantikvaren startet prosessen med å gjenbruke gamle industribygg og gi dem nytt innhold. I Graah flyttet Gino Valentes restaurant og nattklubb Mølla inn og skapte blest om området. Til det ominnredete Hjula var det mest arkitekter som først lot seg lokke til nygamle lokaler. En ny tidsalder var blitt innledet der profesjonelle eiendomsutviklere mer og mer tok over for kommunens byplanleggere.
I 1988 ble Mølla landskjent da TVNorge og senere TV3s populære "gameshow" Casino med Halvard Flatland som programleder og Tause Birgitte som assistent ble skapt her en gang i uken. I dag holder det svenske matogshow-konseptet Wallmans salonger til her, mens det i gamle Hjula er alt fra bryggeri og bakeri til klesdesignere og filmskapere. Når ulykken først er ute, tar gjerne noen initiativ til forbedringer.
Shed-taket på Graahs veveri senvinters
Knud Graah var dansk, opplært til handelsmann i Christiania, pioner som industrigründer og grunnlegger av Vøien Bomuldspinneri, eller bare Graah på folkemunne, ved Nedre Vøyen foss. Bedriften startet sitt tekstileventyr i 1846. I 1913 i gunstige tider, fire år etter Graahs død, ble et nytt veveri med elektriske motorer ved hver maskin bygget etter nye arkitektoniske prinsipper med lyse, luftige lokaler langs elva nedenfor spinneriet. Rett etter første verdenskrig ble veveriet utvidet oppover mot fossen til slik bygningene står i dag. Alt har sin tid. I 1955 ble tekstilindustrien samlet ved Frysja og lokalene forlatt.
Tekstilindustrien langs Akerselva fikk sitt endelikt i 1957. Med nye maskiner drevet av elektrisitet hadde Akerselva som kraftkilde utspilt sin rolle. De lave lønningene og de dårlige arbeidsforholdene i fabrikkene kunne ikke kompenseres med rasjonalisering. India tok over produksjonen av tekstiler. Globaliseringen hadde startet. Den har imidlertid sine tankekors. Et av firmaene som huses i det som var Vøien veveri og som i dag kalles Mølleparken 2, produserer sportsbagger i Asia for salg i Norge og resten av verden. Andre som utnytter de flotte lokalene i dag er tv-produsenter og kulturbyråkrater. Det er som om arkitekten bak bygningene hadde tenkt at bygningene etter hvert skulle romme andre aktiviteter. Shed-taket og høyden under det er anvendelig til så mangt.
Treet foran Graahs spinneri
Det vokser trær langs Akerselva. Noen av dem er veldig gamle. Om høsten når løvet har falt, kan man se hva trærne skjuler. Om våren og sommeren grønnes det til i et av Oslos største og viktigste skogsområdet og skaper grobunn for annen vegetasjon og dyreliv både i og rundt elva. Som Are skriver på nettsiden til Akerselvas venner: "Kantvegetasjon langs elva er viktig for planter, dyr og mikroorganismer. Kampen for å sikre de grønne arealene er den viktigste oppgaven for miljøforeningen Akerselvas venner. Skog langs elvekanten forhindrer utgraving /erosjon ved flom, siden røttene holder på jordsmonnet. Og tett vegetasjon langs elvekanten gir fisk og bunndyr bedre skjul og næring. Skogsvegetasjon binder og bryter ned støvpartikler, tilfører oksygen til luften, øker luftfuktigheten og reduserer temperatursvingningene".
På vei til jobb under Sannerbrua tidlig en morgen
Parkdraget langs Akerselva er ikke bare vakker natur, nødvendig for livet i elva og et skogsbelte som tar opp i seg byens forurensing, men også en effektiv transportåre for myke trafikanter. Her under Sannerbrua er det flittig brukte gang- og sykkelstier på begge sider av elva.
Kjell Egil Sterten skriver i sin brok Akerselvas bruer og fosser at "Sannerbrua er en de flotteste bruene over elva og navnet er etter Sanner gård". Den er kledd med rød Grorudgranitt og langs rekkverket på oversiden finnes nisjer som er formet som sofaer. Den danske ordføreren i Christiania, Carl Jeppesen, skal ha sagt ved åpningen av Sannerbrua i 1917 at «Akerselven maa bli et smilebaand og ikke en hæslig rynke i hovedstadens ansigt». Han var på dette punktet en visjonær mann som har inspirert mange til innsats for oppryddingen langs elva.
Laks hopper i Øvre foss
Året etter at Oslo-laksene blir født drar de 12 til 15cm lange i flokk ned Akerselva og ut i Oslofjorden. Der må de gjennom en krevende prosess for å venne seg til saltvannet. Flokken setter så kursen mot Færøyene for å fete seg opp før den svømmer videre til Canadas kyst. Når de er modne for forplantning, returner de fra turen "Over there" og tilbake til stedet der de tilbrakte det første året av sine liv for å fortsette kretsløpet med ny fiskeyngel.
En laks på 3 kilo kan ha 4000 egg. Av 1000 egg er det en laks som en høstmåned kommer tilbake fra Atlanteren til det ferske vannet i Akerselva for å "leke" og gyte. Det blir et liv uten mat og med full fokus på å sikre neste kull villaks. Hunnlaksen legger egg i nøye utvalgte kulper. Hanlaksene sloss om å få være far til den nye generasjonen, men hunnlaksen lar bare den hun synes best om strø melke over eggene som faller ned blant steinene i elva og ligger i vannet som har ca 4 grader fram til neste vår. Da klekkes de og små laksefisker starter en syklusen hvor det første året tilbringes i elva.
Sliten laks under Kjærlighetsbrua nedenfor Øvre foss
Akerselva skaffet Oslos borgere store inntekter fra 1600-tallet av, inntekter som la grunnen for et industrieventyr langs elva uten sidestykke før oljealderen trådde inn i norsk historie. Denne elva som har vært motoren i industriutviklingen i Oslo og delvis også for hele Norge, finner nå mer og mer tilbake til en natur som ligner den som var her før danskekongen og borgerne i gamle Kristiania startet veien til rikdommen fra kornmøller via tømmersager til tekstil og jernverk. En snuoperasjon styrt av økonomiske konjunkturer, men også av fremsynte mennesker fra stat og kommune, blant private næringsdrivende og av iherdige ildsjeler som klarte å rydde opp og finne ny bruk av bygninger og miljø langs elva. Dette skal blant annet laksen være glad for, når den igjen kan oppholde seg i elva uten frykt for å bli utslettet av giftige utslipp.
KHiO This is it
Om kunst er 10 prosent talent og 90 prosent beinhard jobbing, er det noe symbolsk over at Kunsthøyskolen i Oslo flyttet inn lokalene etter Christiania Seildugsfabrik. Det sies at innenfor veggene av de imponerende bygningene som var nesten like store som Slottet, var arbeidsforholdene tøffe. De nærmere 1000 menn og kvinner som på slutten av 1800-tallet slet lange dager for lav lønn for å forsyne den store norske seilskipsflåten med seil av alle slag, hadde etter sigende strenge arbeidsvilkår og et arbeidsmiljø med støv, møkk og dårlig luft som folk ble sjuke av; «Fillesjuka» kalte de det.
HMS er kanskje heller ikke det første dagens kunststudenter tenker på når de søker seg hit til KHiO. For mange kan det etter endt utdanning bli mye arbeid for lite penger i et kunstmarked hvor «stjernene» stikker av med den største potten. Etter ombygging av «Seilduken» er ca. 500 elever med omtrent 180 lærere fordelt på Kunstakademiet, Teaterhøgskolen, Operahøgskolen og studier i Kunst og håndverk, Dans og Design. Litt avhengig av studieretning, kan man her gå gjennom ettårs studier eller få universitetsgrader som Bachelor og Master før man søker lykken ute i den store verden.
Mann mater fugler i Kubaparken
Kuba var opprinnelig navnet på ei vik i Akerselva i bunnen av Bergverksgata på Grünerløkka. Nå er området utvidet til å gjelde parkdraget mellom Vulkan og Aamodt bru. Parken ligger like ved en avdeling av Foss videregående, Arkitekthøyskolen og «Studentsiloen», en kornsilo ombygd fra tidligere mølledrift til boliger for studerende. Det er derfor et populært område og ferdes i for studentene. Gangbroa som krysser elva her gjør også parken til en trafikkåre for mykere trafikanter på vei til dagens gjøremål. Vi andre som ikke har hastverk kan bruke parken til rekreasjon og f.eks. mate endene som er Akerselvas fugl. I tillegg har parken vært brukt til konserter, politiske møter, til ballspill og filmframvisning og til mye annet.
Om du ønsker å ta rede på hvor navnet kommer fra, bør du studere historie og begynne å forske. Det er imidlertid tre teorier, alle like lite eller godt sannsynlige: 1) I motsetning til Ny York som lå på østsiden av elva nedenfor Grünerbrua, lå Cuba høyere oppe og et stykke borte. Teorien støtter seg på tanken om at sjøfolk kom hjem og fortalte om Cubas frigjøringskamp under krigen mellom USA og Spania i 1898 og at gutta i gata lekte det de hadde hørt. 2) Med forskjellig navn og organisasjonsformer hadde Oslo Gassverk produksjon av gass fra kull til forbruk i byen fra 1848 til det ble nedlagt i 1978. Det påstås at navnet Kuba skal ha vært inspirert av kubeformen på bygget til gassverket, men dette stemmer ikke for den store gasstanken var sylindrisk. 3) I følge eldre kart skal Kudskebakken ha ligget på nedsiden av Telthusbakken og ned mot elva. Kuba skal så være en forkortelse for stedet der førerne lot hestene komme ned til vannet for å drikke. Her er det bare å gjette, eller fordype seg i historien for å finne mer faste holdepunkter.
Telthusbakken fritt etter Inger Munchs fotografi
Etter å ha bodd forskjellige steder i Christiania flyttet familien til Edvard Munch og han selv inn i Fossveien 7 på Grünerløkka i 1875. Det var her hans eldste søster døde av tuberkulose, en sjelsettende hendelse som han senere kom tilbake til og som er utgangspunktet for hans gjennombrudd, maleriet "Syk pike". Det finnes for øvrig flere ungdomsarbeider av området rundt Telthusbakken, bla. ett fra året da han bestemte seg for å bli kunstner. Det viser bakken med Gamle Aker kirke på toppen slik det kan ha sett ut fra leiligheten familien bodde i.
Den yngste søsteren Inger fikk på 1920-tallet et kamera av broren Edvard. Hun gikk langs Akerselva og dokumenterte det hun så av landskaper og mennesker. Boken Akerselven med et utvalg av bildene ble utgitt i 1932 og ble veldig populær. Et av motivene var Telthusbakken. Hennes bilde har med gassverket som stod på Kuba den gang, ellers er bakken og kirken på avstand omtrent som de den gang var.
Hunder leker på plenen foran Nedre Foss gård
Det blir færre og færre spor etter mølledriften langs Akerselva, men «Studentsiloen» og Vekta galleri ved Nedre foss er fortsatt synlige tegn i terrenget, ombygget og omdefinert fra hhv. kornsilo og bilvekt for veiing av mølleprodukter. Dette er slutten på en æra, for ved Nedre foss har det vært mølledrift helt siden middelalderen, da som en mølle ved en gård tilhørende Hovedøya kloster. Opprinnelig lå gården ved begge de nederste fossene i Akerselva og strakte seg helt bort til Torshovbekken. Etter reformasjonen ble gården krongods og kvernene og sagene som lå der ble ofte kalt Kongens Mølle. Bjølsen Valsemølle, som med svenske eiere fortsatt driver møllevirksomhet oppe ved Sandaker, drev mølle her fram til 1986 da bygningene ble revet. Studentsamskipnaden i Oslo kjøpte kornsiloen, som ble brukt som kornlager fram til år 2000, og bygde den om til hybler.
Navnet Grüner og Grünerløkka stammer fra myntmester Fredrik Grüner som kjøpte gården av Kongen i 1671. På slutten av 1700-tallet anla familien en storslått privat barokk hage i skråningen bak gården, der hvor parken Grünerhagen ligger i dag. Huset som nå er restaurert til et restaurant-kompleks, ble bygget som hovedbygning i 1802 og er Grünerløkkas eldste. I 2008 bestemte Oslo kommune at området rundt skulle bli park og i 2017 åpnet Nedre Foss park samme år som restauranten Nedre Foss Gård ble gjenåpnet etter brannen i 2015.
Syklist på Grünerbrua
Området rundt Nedre foss har siden middelalderen også vært et trafikknutepunkt. Agger eller Frysja bru er nevnt allerede i kong Sverres saga og skal ha vært den eneste broforbindelsen over elva som fantes før Vaterlandsbroa ble bygget i 1654. Broa har hatt militær betydning. Det har siden middelalderen vært utkjempet flere slag her og i den forbindelse har broa blitt revet ved 2 anledninger. Begge gangen bygget opp igjen i treverk før den i 1953 ble erstattet med en betongbro.
I dag kalles broa Grünerbrua. Siden Nedre foss gård hadde vedlikeholdsansvaret for broa, ble det fram til 1865 krevd bompenger ved passering. Det var også mulig å komme hit med pram for frakt av gods, siden høydeforskjellen ned til utløpet bare er 1 meter og i 1840 og 1850-årene ble det lagt planer for oppmudring av elva og å legge en havn her.
Blå er en rød kafe
I gamle industrilokaler langs Brenneriveien ligger Hausmania, et alternativt kulturverksted eid av Oslo kommune. I kvartalet som grenser til tverrgaten Ingens gate ligger også den private Strykejernet kunstskolen med galleriene Autonom og Brenneriet. KEM, Kunstnernes Eget Materialutsalg, har utsalg her og festlokalet Ingensteds kan leies til alt fra brylluper til konserter. Her ligger også Blå. En musikkafe som startet med å presentere nye fremadstormende jazzartister i 1998, men senere ikke har vært fremmed for alle typer musikkuttrykk. Om sommeren er det også utekafe langs elva.
Gamle Indigo fabrikker og Akerselva Miljøpark
Tømmersagene, den raskt voksende byen og den nyere industrien benyttet alle elva som utløp for sin kloakk. Akerselva ble en tyktflytende suppe som stinket. Ved utløpet, der Operaen og Munchmuseet ligger i dag, la all sagflisen fra sagene seg som nytt land. Kloakken fra byen ble ledet rett ut i elva og industrien hadde ingen krav til rensing av sine utslipp. Det ble sagt tidlig på 1900-tallet at man kunne se på fargen på rottene langs elva hvilken farge man i veveriene gav tøyet den dagen. På 1920-tallet begynte man imidlertid å forsøke og rydde opp. Den danske ordføreren i Christiania, Carl Jeppesen, skal ha sagt ved åpningen av Sannerbrua i 1917 at "Akerselva er blitt en heslig rynke i byens ansikt, mens den burde vært et smilebånd".
Utover 1900-tallet hadde kommunen til tider god økonomi og kjøpte opp tomter der det var mulig. Etter hvert som industrien flyttet vekk fra elva ble gjerdene som hadde skilt bedriftene fra omverdenen revet og områdene omgjort til park med stier og veier en nå kan følge på begge sider nesten langs hele vassdraget. På 1960-tallet satte "Akerselvas venner" søkelyset på forurensningen og sådde frø i folks bevissthet uten at det ble så mye praktisk politikk av det.
Tidlig på åttitallet ble stiftelsen IN’BY opprettet støttet av kommunen og flere organisasjoner. Det var landskapsarkitekter og arkitekter som etter en del andre oppdrag i Oslo ble engasjert av Plan og bygningsetaten til å lage et strateginotat om Akerselva. Som miljøvernminister og oppvokst i området, engasjerte Sissel Rønbeck, etter flere alvorlige utslipp i elva, staten på 1980-tallet og bevilget midler til det som ble døpt Akerselva Miljøpark. Kommune og stat i samarbeid med IN'BY som sekretær fikk fart på opprenskingen. Parklegging og kamp mot forurensning stod fremst på agendaen. Av 23 millioner statlig bidrag fra Miljødepartementet ble 10 av dem brukt på kulturminnevern. Det meste gikk til rehabilitering av forfalne bygninger langs elva og den gamle tekstilfabrikken Indigo var en av dem.
Elvebakken skole i hverdag og fest
I 2023 har Oslo 15 private og 34 videregående skoler drevet av det offentlige. En av de største og mest prestisjefylte er Elvebakken videregående skole. Her kan man få både yrkesfaglig utdanning og studiespesialisering innen alt fra medier og kommunikasjon, IKT, elektro og studieforberedende fag innen kunst, design og arkitektur.
Fra slutten av 1800-tallet ble det behov for fagutdanning. Mesterne måtte mer og mer ta seg av det merkantile, så i 1921 kjøpte Håndverks- og industriforeningen en gammel bygård i Østre Elvebakken som de utvidet med flere nye bygg. Fra 1925 het skolen Kristiania Fag- og Forskole for Håndverk og industri, ble i 1948 til Oslo Yrkesskole og i 1976 fikk den sitt nåværende navn da yrkesskoler og gymnas hadde blitt slått sammen til videregående skole to år tidligere.
Peer Gynt bestiger bukken på Ankerbrua
I begynnelsen av 1900-tallet var det ca. 3800 hester i transportens tjeneste i byen. De fraktet alt som skulle bearbeides fra havnen og opp langs elva til fabrikkene. Ferdige produkter skulle motsatt vei tilbake til skipene eller til butikkene i bykjernen. Dette gikk langsomt og hestene forurenset både elva og gatene.
Industriens utbredelse krevde større planer. Trikken var blitt elektrifisert i 1899. Ny drivkraft krevde nye måter å tenke på. Et av alternativene var å mudre opp elva og lage en kanal fram til Nedre Foss der flate lasteprammer kunne gjøre tjenesten til erstatning for hestene. I disse planene lå det også forslag om lagerhus langs den nedre delen av elva og gjøre den om til en kanal. Et alternativ var også å bygge en såkalt "bruksbane" med sidespor til de største fabrikkene. På den andre siden var det også planer om å legge park langs elva i det samme området. Tallak Moland skriver i sin bok "Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år" om det han kaller estetikernes kamp for parklegging av elva mot byplanleggerne som var mer opptatt av infrastruktur. Her stod Veivesenets overingeniør, kommunens reguleringssjef og statsarkitekten mot byens politikere og private parkforkjempere.
Elektrisitetens utbredelse gjorde etter hvert fabrikkene uavhengige av elvas kraft slik at de kunne flytte til andre og mer transportvennlige tomter. I tillegg trillet bilen inn i gatene og erstattet hestetransporten og etableringen av Gjøvikbanens sidespor til industrien øverst i dalen førte til at planene om Bruksbanen og kanaliseringen av elva ble skrinlagt. Ny Ankerbru stod ferdig i 1926. Dyre Vaas bronseskulpturer gjorde den til «Eventyrbrua» i 1937. Man kan si det ble forsoning mellom kreftene i kommunen. Ny bru med estetisk utforming i jugendstil besmykket med skulpturer var et av resultatene. Starten på parkleggingen ble et annet.
Det var en gang et Schous bryggeri
Mens noen hadde slått seg opp på plank, slo Christian Schou seg opp på øl. Det er i alle fall det som i dag forbindes med navnet hans. Samtiden derimot viste bedre. Fra å drive en bondehandel ved Vaterlands bro til å kjøpe og gjøre Sinsen gård til et mønsterbruk samtidig som han startet og drev meieri, eddikfabrikk, brennevinsbrenneri og vattfabrikk ble merkevaren Schous bryggeri et minnesmerke over mannen i tillegg til Christian Schous vei og Schous plass.
Grunnen til suksessen med ølet var at han som den første i Norden med stor innsats klarte å få tak i en Bayersk gjærkultur som gjorde det mulig å fremstille undergjæret øl. Et øl som lagres over lengre tid ved en lav temperatur for ettergjæring og modning og et mer holdbart enn det som kalles overgjæret øl. Det undergjærede ølet var en viktig forutsetning for lagring, frakt og salg.
Christian Schou var far til Halvor Schou som en tid drev bryggeriet etter sin far, men som siden er mest kjent for å ha grunnlagt og drevet Hjula veveri.
Nybrua - på vei mot byen
Fra gammelt av var forløperne til dagens Grünerbru det eneste stedet med bru der man tørrskodd kunne passere elva i dens nedre del. Det betød at trafikken inn til Kvadraturen fra nord, til der Christiania var blitt flyttet etter brannen i 1624, gikk langs det som i dag er Lakkegata. Vaterlands bru ble oppført i 1654 og ble da hovedfartsåren inn til byen fra sør. Det neste tilskuddet av bruer i nedre del av elva ble Nybrua, bygget i 1827. Den ble en del av den Trondhjemske hovedvei og den viktigste innfartsåren fra nord. I 1878 ble den forsterket og gjort klar for trikken som til å begynne med ble trukket av hester. Steinvelvingen fra den opprinnelige brua er fortsatt synlig på sydsiden.
I dag, som i de snart foregående 200 år, er Nybrua en viktig innfartsåre til sentrum av Oslo der den nå sørger for at fire trikkelinjer, drosjene på holdeplassen og noen privatbiler kommer seg sikkert over elva. Ikke minst er den viktig for fotgjengere og alle som ruller på to hjul mellom den populære Grünerløkka og byens sentrum.
Flom under Nybrua
Ikke bare er Akerselva et smykke som pynter byen når våren kommer og det grønnes langs elvebredden. Den er også en sikkerhetsventil for at alt vannet som samles opp i dens nedslagsfelt renner ut i fjorden på en forsvarlig måte. I likhet med Frognerelva, Alnaelva, Hovinbekken og andre vannveier gjennom Oslo sørger den for drenasje året rundt og er et viktig avløp for vannet som ellers kunne skape flom og ødeleggelser i byrommet. Nå har kommunen kommet til en erkjennelse om at åpne elver og bekker er sikrere og vakrere enn når de går i rør under asfalt og bygg, derfor er det prosjekter flere steder i byen for å få de gamle vannveien opp i dagen igjen. Det er en trivselsfaktor vi setter mer og mer pris på.
Syklist tvers over elva for Chr. Krohgs gate 30
Sam Eyde er nok mest kjent i Norge for i begynnelsen av 1900-tallet å ha startet opp Notodden Salpeterfabrikk og Kunstgjødselfabrikken på Rjukan, etter hvert Norsk Hydro. Dette var fabrikker der prosessene benyttet elektrisk kraft, elektrisitet skapt av vannkraften han hadde sikret seg rettigheter til i Telemark. Før det hadde rikmannssønnen fra Arendal skaffet seg utdanning som ingeniør og praksis med jernbaneutbygging i Tyskland. Han kom hjem med vinnerutkastet til utvidelsen av Østbanestasjonen i Christiania mot slutten av 1890-tallet, startet eget Ingeniørfirma og begynte å legge planer både for å lage en kanal langs nedre del av Akerselva og en jernbane, en "Bruksbane", oppover mot elvas industri som trengte alternativer til hestetransporten.
I planene for kanaliseringen av den nederste delen av elva inngikk byggingen av såkalte frilagre, dvs. lagerhus der importerte varer kunne ligge ufortollet inntil de skulle brukes. Dette ville gi muligheter for enklere handel med utlandet. Tegningene fra prosjektet viser elva som en kanal med bygg på begge sider lik det som stod ferdig i Chr. Krohgs gate 30 i 1903, noe som ville gitt dette området rundt Hausmanns bro en helt annen karakter. Frakt av gods skulle så foregå på Bruksbanen og på flatbunnete prammer videre oppover elva.
Et eiendomskrakket i 1899 satte en stopper for flere lagerbygg. Bilen begynte å gjøre sitt inntog og gjorde planene om bruksbanen mindre aktuelle. Tanken om parkanlegg langs elva vokste seg til realiteter her og der, så lagerbygningen i Chr. Krohgs gate 30 blir det gjenværende minnet om planene for Oslo som en by med kanal, planer en gang laget av en iderik mann.
"Dykkar skulptur" dykker mot lyset
Vaterland var lenge "Filleproletariatets" uregulerte forstad til Oslo. Vaterland bro fikk på 1800-tallet tilnavnet "Syndens bro". Om det var bøndene som kom fra landet over broa til Vaterland med sine varer og ble "bondefanget" der, eller om det var byens borgere som tok turen over til etablissementene på Grønland for å forlyste seg, kan vel være hipp som happ. Her ligger ikke lenger kneiper og horehus som lokker, men slikt har en tendens til å feste seg i enkelte strøk av byer. I dag foregår det narkotikaomsetning på det illegale markedet her og det oppstår mye tumulter i området rundt denne virksomheten. Det er nok greit at politistasjonen ligger noen steinkast unna.
Når det er sagt, har det skjedd store positive endringer på begge sider av elva etter at områdene ble omregulerte, selv om noen av bygningene som stod der kunne vært bevarte og fylte med nye aktiviteter. Spesielt det kommunale slakterihuset på Grønland kunne vært spart med tanke på å ha en referanse til historien. Nå er det ikke blitt slik, så vi får håpe at dykkerne kan stupe ned i den kommende oppgraderingen av området.
Syklister venter på grønt lys på Grønland
På 1960-tallet ville politikerne gjøre Oslo mer funksjonell. Planer for sanering av boligmassen og bygging av høyhus og veier med bilen som fremkomstmiddel ble lagt. Oslopolitikere kom hjem fra en studietur til USA i 1965 med planer om en 12-felts motorvei tvers gjennom byen. Staten og en gruppe arkitekter som våknet opp fra modernismens overbevisninger bremset disse planene noe, men det ble likevel laget en strekning motorvei fra vest til øst gjennom Bjørvika, den såkalte Grunnlinjen, der Nylandsbrua og Nylandsveien var en del av trafikkmaskinen i to plan som ble kalt Bispelokket.
Uten å skjele til planene for et sammenhengende grønt belte fra Bjørvika til Maridalen, ble nedre del av Akerselva lagt i kulvert som en del av veiutbyggingen og for å muliggjøre en utvidelse av jernbanen. Resultatet ble at småbåtene som hadde plass langs elva opp til Nybrua, måtte flytte og livet på elva lagt under lokk. De samme politikerne ønsket å rive størstedelen av boligmassen i Oslo indre øst for å bygge nytt. Nylandsbrua og veien står fortsatt som et monument over en tid da alt skulle moderniseres og bilen skulle være sentral i folks liv. Nå er Bispelokket revet, men de fleste av de gamle bygårdene er byfornyet.
Frukt- og grøntmarked i Smalgangen
Lenge før elva ble lagt i kulvert var det fisketorg ved Vaterlands bro. Fra 1860 var det også kvegtorg her på Grønland. I 1906 stod Oslo Slaktehus ferdig med Kjøtthallen og kjøttkontrollen, kalt Kutørjet på folkemunne. I tillegg holdt Gartnerhallen til her. Oslo Slaktehus var et bygg i imponerende Jugendstil, et bygg som dessverre ikke ble tatt vare på og fylt med nytt innhold da virksomheten ble flyttet til Kjøttbyen på Furuset. Etter rivningen av Kjøtthallen ble den store tomten asfaltert og brukt som bussholdeplass. Tidlig 1970-tall var det ikke lenger passende å ha slakteri og grønnsaksgrossist midt i byen.
Først helt på slutten av 1980-tallet ble boliger bygget på plassen og handlegaten innendørs i Galleri Oslo tatt i bruk. Handlegaten ble aldri noen suksess og bygget rommer i dag Oslo busstasjon, undervisningslokaler og kontorer. Boligbyggene ligger på nordsiden av Galleriet rundt gata Smalgangen. Fra å være en liten gatestump nord for Grønlandsleiret nær elva, er Smalgangen nå en handlegate med butikker i første etasje og boliger ovenpå. Om ikke kuene har kommet tilbake, så har en butikk med Halal kjøtt og en av Oslos største frukt- og grønnsaksutsalg etablerte seg her takket være innvandrere som driver dem. Her er det gode varer til greie priser og alltid mange mennesker rundt rekkene av kasser med fristende tilbud.
Rundkjøring på Nylandsbrua med Radisson blu
Med sine 117 meter er Oslo Plaza fortsatt byens høyeste bygning. Sammen med «geitosten» som ble bygget for Posten, utgjør de to byggene en høyhusklynge som det er planer om å utvide. For å redusere bilbruken ønsker kommunen i 2022 å endre høyhusstrategien ved å bygge flere høyhus nært kollektivknutepunkt. Det hevdes at om Oslos politikere hadde fått det som de ville på 1960-tallet, hadde hele byen sett ut som områdene rundt Oslo City og Biskop Gunnerus gate. Den nye strategien vil gi noen slike områder, mens store deler av byen da kan beholde den lave bebyggelsen uten å måtte ta deler av marka til utvidelse. Ikke alle er enige i denne strategien og diskusjonene om byens framtid er satt i gang.
Akrobaten and the BarCode - Soria moria i det fjerne
Luftig og spenstig henger gangbroen Akrobaten over jernbanesporene på Oslo S og forbinder områdene Grønland og Bjørvika. En konstruksjon av en fagverksbro i 650 tonn stål, 267 meter lang med et hovedspenn på 67 meter, som synes i bylandskapet ble åpnet for ferdsel i 2011. Ferdsel fra det gamle til det nye som ikke umiddelbart var velkommen.
Til protester ble det fra 2006 av, sørøst for Sentralstasjonen, bygget det som nå kalles BarCode pga. bygningenes utseende og plassering sett fra sjøsiden. Det kalles også Operakvartalet og ligger på nordsiden av hovedgaten Dronning Eufemias gate som løper gjennom den nye bebyggelsen. Motstemmene før bygningene ble reist hevdet at hele byen ville bli avskåret fra utsikten til havnen og fjorden. To år senere, på tomten lengst ute mot fjorden i Bjørvika åpnet Operaen i en bygning som er kjent verden over for sin arkitektur. Siden har flere signalbygg som Deichmanns bibliotek og Munchmuseet kommet til og danner nå, sammen med boligutbyggingen på Sørenga, en levende bydel med boliger, kontorer, restauranter, butikker og egne sjøbad.
Tog i fart foran BarCode
Oslo S het Østbanestasjonen da den i 1854 ble åpnet som endestasjon for Hovedbanen som gikk mellom Kristiania og Eidsvold. Siden 1980 har Sentralstasjonen utviklet seg til å bli landets største jernbaneknutepunkt med 90.000 av- og påstigninger i døgnet. Den forbinder fjerntog, lokaltog og flytoget med Oslos eget transportnett der den ligger sentralt plassert med utgang til Jernbanetorget.
Det er ikke alltid togene har like stor hastighet verken inne på stasjonen eller ute på linjene. Ofte er det buss for tog pga. alle feilene som oppstår i gamle ikke vedlikeholdte anlegg, men når toget går er det ingen annen transportform som er så behagelig som nettopp toget. God plass, muligheter for å jobbe, lese eller høre musikk, eller rett og slett lukke øynene og la det bringe deg trygt fram til bestemmelsesstedet.
Operaen og skulpturene på Operastranda
Isbreen i byen - Operaen - Snøhettas genistrek av en bygning fra 2008, er viden kjent for sin arkitektur. Operaen har musikere og dansere i verdensklasse og blitt en storstue i Oslos kulturliv der populære artister av og til får gjeste med forestillinger og konserter i tillegg til operaens og ballettens egne oppsetninger. På utsiden av Operaen, ned mot fjorden og elva, er det fortsatt en del opprydding som gjenstår. En start er det siste tilskuddet, Operastranda, hvor solen og et avkjølende bad kan nytes om sommeren i en fjord som er betydelig renere enn bare for noen få år siden.
Men, her som de fleste andre steder i verden har våre fotavtrykk satt spor etter seg. På bunnen av Oslofjorden er det ganske dødt. Fisken har mistet sitt næringsgrunnlag og sine hjemmesteder og derfor uteblir. Måkene har blitt innlandsfugler som delvis lever av åtsel. Nå må kommunene rundt fjorden ta i et tak og rense kloakken for nitrogen i tillegg til den rensingen som allerede blir gjort. Det vil bli koste mer enn operabygningen.
Byen speilet i vinduet på Munchmuseet en vårettermiddag
Endelig har Oslo fått sitt omstridte nye Munchmuseum. Når byen vokste mot fjorden, Operaen ble en turistmagnet og deler av næringslivet samlet seg i Bjørvika, mente man at det var for tungvint å få folk opp til det gamle museet på Tøyen. Siden også nødvendige utvidelser ikke var gunstig på den gamle tomten, besluttet byrådet i 2008 etter sonderinger blant medlemmene i bystyret å flytte museet til Bjørvika.
Det stod lenge en liten modell nede ved utløpet av Akerselva som skulle vise hvordan det nye Munchmuseet var tenkt kledd. Vi ble lovet et lysende tårn i glass med en original knekk på toppen. Inn mot åpningen i oktober 2021 ble det mer og mer klart at vi fikk en fasade i mørk aluminium med en kopi av knekken fra et hotell i Las Palmas på Gran Canaria. Når det er sagt, så kunne det gått verre. Bygget inneholder en god presentasjon av Edvard Munchs liv og kunst. I tillegg er det ambulerende utstillinger av høy kvalitet.
Høyt oppe over byen, fra restauranten på toppen av bygget, er det en utrolig utsikt. Nederst er det nok glass i vinduene til at byen og den foreløpige kaotiske tomten i forgrunnen kan speile seg. Dessuten ser det ut til at Oslos nye tilskudd av opparbeidete elvebredder tiltrekker seg både sine borgere og turister i tillegg til aktiviteten med alle typer småbåter på elva og på vannet rundt Sørenga.
Bebyggelsen i Bjørvika en vårmorgen
Fra middelalderen av var Bjørvika avgrenset av strandlinjen som er markert opparbeidet i Middelalderparken. Fjorden ved utløpet av Akerselva gikk den gang helt opp til gatene Grønland og Grønlandsleiret, så det som ligger nedenfor er fyllmasser av forskjellig slag. Bjørvika har vært en del av Oslos havn, hvor eksporten av tømmer og plank foregikk før industri, skipsverft og en trafikkmaskin la beslag på arealene. Etter utbyggingen av BarCode, Operaen, Munchmuseet, boligene og forretningsstrøket har Bjørvika blitt et utvidet begrep der også landområdene er inkludert.
Utfyllingen av Bjørvika gikk gradvis. Først med avleiringene fra avfallet som fulgte Akerselva ut i fjorden. Senere med grovere materiale som ble fraktet hit. Underveis har det vært stopp i arbeidene for å ta vare på arkeologiske skatter fra fortiden. Overaskende mange båter helt fra 1300- fram til 1700-tallet er funnet. Noen i god stand og enkelte av disse vil bli utstilt på Maritimt museum.
Helt fram til etterkrigstiden gikk sjøen nesten inn til Østbanen. Jernbanetorget, Oslo S og Vaterland, deler av Grønland og de tidligere kaiområdene sør for jernbanesporene ligger derfor på opparbeidet grunn. Nå når ferdselen i vika ikke lenger er fylt av store båter og annen industriell aktivitet, har mange som bor langs vannet skaffet seg kajakk til nyttetransport og trening.
Saunaene til Oslo Badstuforening på Sukkerbiten
Sukkerbiten var en bygning på holmen Snælda, eller Skjæret allerede nevnt i kong Sverres saga. Ved oppfylling ble Snælda gjort landfast på 1600-tallet. Det mekaniske verkstedet Nylands Mek. Verksted som også bygde skip og lå langs vestsiden av Akerselvas utløp, hadde sin administrasjon i Sukkerbiten. Senere huset Sukkerbiten både Oslo losse- og lastekontor, teknisk avdeling for Oslo Havn KF og øvingslokaler for Politiet før det ble revet i 2010 i fbm. utbyggingen i Bjørvika.
Navnet Sukkerbiten brukes i dag om det som engang var øya Snælda. Her har Oslo Badstueforening varme å by på før en dukkert i fjorden som er ren nok til bading året rundt. Badstue er blitt en kultur blant deler av Oslo befolkning. Her er det uteservering om sommeren. Her har Fotografihuset hvite kontainere som brukes til utstillinger i påvente av utfallet av kampen om den videre utviklingen av øya. Her ønsker lokalbefolkningen et friområde, mens Fotografihuset ønsker en permanent bygning med friområde rundt. Inntil politikerne får bestemt seg, går i alle fall strømmen av mennesker hver dag fra og til bebyggelsen på Sørenga over flytebroa som har landfeste her.
Bjørvika sett fra Sørenga Sjøbad tidlig en vårmorgen
Tidlig en vårmorgen ligger byen i et gyllent skjær og venter på at folk skal våkne opp. Sørenga har sammen med Bjørvika blitt en helt ny bydel i Oslo med boliger, forretninger, restauranter og yrende folkeliv. Faktisk så populært at på stikkveiene mellom boligene er det hengt opp skilt som forteller at området er privat.
For noen år siden var det utenkelig for folk å bade i indre Oslofjord. Man kunne kose seg i vannet ute på øyene, men innerste ved Akerselvas utløp var det bare uhell etter en fest som gjorde at noen tok seg en dukkert. Nå når elva leverer friskt vann og overvannet fra renseanlegget på Bekkelaget ikke siger ut i fjorden, er Sørenga sjøbad et travelt sted om sommeren. Ja, noen tar faktisk morgenbad her hele året, enkeltvis eller i forskjellige grupper som møtes tidlig om morgenen før jobb.
Måneskinnsvårmorgen over gangbrua til Sørenga
Tidlig om morgenen er byen stille. Bare en og annen sjel som skal starte arbeidet ved daggry er på farten. Stille er også Akerselva her den renner ut ved Sørenga og den nye bebyggelsen i Bjørvika, Oslos nye bydel ved fjorden med elveløpet flankert av Operaen og det nye Munchmuseet. Her var det en gang yrende liv med utenlandske skip som hentet tømmer og plank fra sagene oppetter elva. Her var det fiskere som dro ut på fjorden for å hente dagens fangst til fiskekonene som stod og solgte den på fisketorget opp ved Vaterland. Her har det vært plankestabler på plankestabler for eksport og skipsverftet Nyland Mek. Verksted der Operaen ligger i dag. Det nye Munchmuseet står på tomten etter en av Oslos kanskje største energileverandører ved starten av forrige århundre, på Paulsenkaia oppkalt etter kullhandler HAH Paulsen, kjent fra Wilhelm Dybwads revyvise der refrenget går slik:
Akerselva, du gamle og grå! Akerselva, deg holder jeg på.
Selv om Donau er aldri så blå, kan den i skjønnhet aldri deg nå.
Slike farver visst aldri man så, som hvor du munner ut på skrå,
i den yndige duftende vrå mellom Nyland og H.A.H.
Når byen våkner til liv er gangbrua som går fra boligene på Sørenga og over til Operaen flittig brukt både av folk til fots og av folk som ruller på to hjul, selv om de sistnevnt er oppfordret til å trille doningen. Kanskje tenker de på hva som lå her i "gamle dager". Kanskje er de bare opptatt av livet her og nå. Det er jo ofte slik vi mennesker er skapt.
Inspirerende kilder:
Randi Bodin/Ann-Else Aalling - Fra rynke til smilebånd - Langs Akerselva fra bro til bro -1990
Kjell Egil Sterten - Akerselvas Bruer og Fosser - 2016
Erik Fosnes Hansen - Oslo\Et eventyr - Litterære vandringer - 2019
Inger Munch - Akerselven - 1932 - 2. opplag 2020
Tallak Moland - Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år - 2011
Gro Røde (red.) - Livet langs elva - Oslohistorie fra Sagene - Torshov - Bjølsen - Iladalen - Sandaker - Åsen - 2000 - ny utgave 2013
Leif Gjerland - Historieforteller i Aftenposten
Wikipedia
Lokalhistoriewiki.no
Oslo Byleksikon på nett
Store Norske Leksikon på nett
Industrimuseum - Norsk museumsnettverk for industrihistorie
Norsk teknisk museum
Arbeidermuseet
Utstillingen er støttet av:
Oslo Museum - Arbeidermuseet
Norske Fagfotografers Fond
Bydel Sagene
Ecbos Legat
