Fugler jeg har møtt
Fordi jeg ikke alltid er bevisst at det er fugler rundt meg, har jeg valgt å gi denne bolken overskriften "Fugler jeg har møtt", Noen av dem har likevel gjort inntrykk. Spesielt kråkefugler er lette å nærme seg og få kontakt med. Det sies at de er blant de mest intelligente av fugleartene og kan gjenkjenne menneskers ansikt. Jeg liker i alle fall å tro det. De andre fuglene jeg viser deg nedenfor har andre historier.
Sociable weavers in Namibia
Da jeg var i Namibia, var en i reisefølge opptatt av å sjekke av fugler hun så på listen over arter vi kunne forvente å se mens vi reiste rundt. Jeg er ikke så systematisk, men lot meg rive litt med og fotograferte noen av dem. Spesielt synes jeg blokkveverne eller sociable weavers, som de heter der nede, var interessante, eller rettere sagt reirarkitekturen deres er fascinerende. De bygger kolonier i et digert reir oppe i trærne med inngang nedenifra slik at slanger og andre fiendtlige inntrenger skal slite med å komme til for å stjele egg og fugleunger.
Government birds - helmeted guineafowl
I Namibia kalles disse fuglene "government birds" fordi de spøkefullt sagt "er alt for mange og ikke gjør noen ting". Fuglene er en slags perlehøns med offisielt navn "Helmeted guineafowl" fordi de har et horn på hodet. De samles ofte i store flokker og selv om de kan fly velger de å løpe rundt i inntil 10 km om dagen.
Reirbygger
Denne lille fuglen kjenner jeg ikke navnet på. Den kom bare og satte seg utenfor vinduet vårt i logden i Little Kulala vest i Namibia. Tydelig opptatt med å finne og frakte materiale til reiret sitt.
Kornkråkene i Simrishamn
I parkene og på grøntområdene i sommervarme Simrishamn på østkysten i Skåne i Syd-Sverige oppholdt det seg mørke fugler som lignet kråker. Jeg kunne ikke huske å ha sett dem hjemme i Norge og med minimal kunnskap om fugleslekter ble Google redningen. Kornkråke var det nærmeste jeg kom i artsbestemmelse. Greit å vite, fordi jeg senere fikk oppleve flere i fri utfoldelse.
Sint kornkråke i Lund
På vei hjem fra sommerferie i Skåne stoppet vi Lund for å se på katedralen og den gamle bydelen. Siden jeg nå hadde blitt kjent med fuglearten kornkråke, stoppet jeg opp ved en park hvor noen av disse kråkeslektningene herjet rundt. Til min overraskelse var denne gjengen litt aggressive, ikke mot meg, men mot hverandre. De har jo heller ikke et mildt uttrykk når de bruser med fjærene, så når jeg lagde fødselsdagskort med bilde av fuglen for å gi til min nevø, satte min kone føttene ned og sa at ravner varsler død og fordervelse. Sant nok ser den sint ut, men den er bare lillebroren til ravnene som tross alt hjalp Odin med å samle info om det som skjedde både i vår verden og i Åsgård. Hvorfor de skulle varsle død har jeg ennå ikke forstått.
Hegre på Håholmen
Når jeg fotograferer fugler er jeg sjelden alene. Ofte er min kone Berit og jeg på tur, og da har jeg fotografiapparatet med hvis det skulle dukke opp noe. Eller, som her på en Vestlandsferie med mer systematisk fotografering hvor målet er en fotobok fra opplevelsene. Vi hadde bevilget oss en overnatting på Håholmen utenfor Kristiansund, og utpå kvelden - nærmere midnatt - stod denne stolte fuglen i vannet like bortenfor der vi satt.
Tjelden på Ølberg
Tjelden er et sikkert vårtegn langs kysten i Norge. På engelsk har den imidlertid et mer presist navn, nemlig Oystercatcher. Det er fascinerende å se hvordan den på sine lange ben står i vannkanten og plukker opp mat fra bunnen. Hvordan den bruker sitt spisse lange nebb til å åpne skjell eller dra ut snegler fra husene sine. Vakker er den også, men jeg kan ikke si jeg har møtt så mange. De fleste stikker av før jeg kommer så nærme at jeg kan fylle fotoruta.
Traner ved Hornborgasjön
Å oppleve tusenvis av traner og andre fugler samlet innebærer mye lyd. Det medfører også mye kamp om partnere før ferden går videre. Denne kampen spiller seg ut i tranedansen, en dans jeg ikke klarte å finne mønsteret i selv om jeg tok flere titalls bilder og forsøkte å følge bevegelsene nøye. Derfor, på kvelden, når fuglene er mette og slår seg til ro for natten, fant jeg endelig litt "ordning och reda".
Måke - vinter - Bygdøy
Tidlig i januar, på en av turene det skulle bli mange av utover vinteren, satt Berit og jeg med kaffe og litt søtt da denne fuglen landet like ved siden av oss. Gråmåken håpet tålmodig på en godbit fra oss lunefulle mennesker, nå når fjorden nesten er tom for fisk. Det føltes lenge siden Odd Børresens klagesang med strofen «skal ha, skal ha» bredte seg over landet og forsterket vårt inntrykk av måker som innvoldsetende og fiskeluktende monstre. Vi spiste sjokoladen og drakk kaffen vår på egenhånd, mens måken holdt oss med selskap.
Kråke i sort og hvitt, eller rettere sagt grått
Når en fotograferer i sort og hvitt, eller som her, gjør et fargefoto om til sjatteringer i grått, gjelder andre regler enn når fargene får være tilstede. En venn av meg viste for flere år siden noen av vinterbildene mine til en fagperson som repliserte at jeg burde ta meg et fotokurs. Det jeg hadde gjort var å "dra" i fargene, slik det er vanlig å utnytte opptakets kvaliteter for å få til et flott sort og hvitt bilde. Hvis man nå for tiden kikker på f.eks. Instagram, ser man at mange landskapsbilder til kjedsommelighet har fått farger som er helt fjernt fra det opprinnelige. Det har aldri vært noen mote som har kledd alle.
Kråke på utkikkspost
Det er ikke denne kråken fra Ekebergåsen historien handler om, men en av dens slektninger. En dag på en vanlig tur på Bygdøy hørte jeg et voldsomt leven fra en kråke. Når jeg kom til og fikk se, jaget den et ekorn som hadde vært i en fuglekasse og romstert slik at noe av reiret hang på utsiden. Det fikk meg til å huske at en venninne av min kone fikk hjelp av kråkene til å redde en høne som hauken hadde tatt tak i. Kan det være slik at kråkene er naturens politistyrke? De har i alle fall en uniform som passer og et blikk festet på omgivelsene.
Kråke på glattisen
Til tross for at jeg mener at de beste bildene blir til når jeg selv trykker på utløseren i det rette øyeblikket, har jeg vent meg til å bruke kontinuerlig "high speed"-opptak når jeg skyter fugler. Da er det mulig å fange noe som det blotte øye ikke ser. Som f.eks. at kråka sklir på isen. Det var også dette bilde som gjorde at jeg begynte å se på kråker som individer. Måten de beveger ser på, hvordan de nærmer seg deg når de tror det er mat å få, at de er stedbundne og har faste partnere. Neste gang vi kom tilbake til stranden på Bygdøy, var de to. Ikke lett å se hvem som er herr eller fru, men igjen hjalp Google til med å oppklare at den største var herren.
Kråke med mat
I vinter var det mange som tente bål og grillet pølser på stranden på Bygdøy. Da blir det også noen rester liggende igjen til sultne dyr som leter etter mat. Kråka vår fant det den lette etter og fløy for å finne et fredfullt sted der den kunne fortære godbiten.
Gjerdesmett rett før den forsvinner inn i gjerdet
Gjerdesmett har det med å smette inn på steder hvor et fotografiapparat ikke kommer til. Gleden var derfor stor når denne krabaten stod og viftet med stjerten i opptil 5 sekunder og jeg fikk foreviget øyeblikket. En fugl med en vanvittig fart og manøvreringspresisjon inn mellom busker og kratt og selvfølgelig steingjerder.
Trekryper som gjør akkurat det
En fugl som nærmest går i ett med trestammen den klatrer oppover for å finne innsekter den kan meske seg med. Her ser det mer ut som om insektet har sneket seg under fjærdrakten som trenger en puss.
Linerle med skjevt blikk
Som barn på Østlandet pleide vi å bruke linerla som et sikkert vårtegn. Når den kom, kunne en finne fram småskoene og samle sammen femørene for "å kaste på stikka". Den varslet om at snøen var borte, tælen smeltet og bakken tørket opp. Nå når vintrene ikke lenger er så kalde og snørike, kommer våren tidligere og linerla kan legge hode på skakke og hilse på oss i god tid før mai måned er kommet igang.
Skogsdue i skogen
Et gammelt ordtak sier jo at det kan være vanskelig å se skogen for bare trær. Nå kan det også sies at det er letter å se en skogdue når trærne er bare, fordi den er flink til å gjemme seg blant løvet når det vokser ut. Den kan imidlertid avsløres av lyden med den karakteristiske hu-u, hu-u, hu-u sangen som også kan forveksles med ringduens hu-hu-huu-hu-hu, men det enkleste er å fotografere når trærne er nakne.
Det sveves både høyt og lavt på vei hjem etter første vaksinedose
Covid-19 har satt sine spor blant oss mennesker. De mindre fuglene har unngått fugleinfluensa og flyr omkring som om ingenting har hendt. Jeg har fått mitt første stikk av Koronavaksinen. For å feire hadde jeg tatt med storkameraet for å kose meg på veien hjem fra byen. Her på Hausmanns bro over Akerselva i Oslo.
Vår i kråkereiret
Fra vinduet mitt i arbeidsværelset i Lille Tøyen Hageby kan jeg følge med på aktiviteten i to reir høyt oppe i de store trærne som gir grønt og liv til borettslaget vårt. Det ene er et skjærereir som er stort og innelukket og gjør meg ikke så interessert i hva som skjer, for etter min mening er skjærene litt irriterende og ondskapsfulle. I det andre reiret holder to kråker til. Det er åpent og trafikken til og fra klart synlig så lenge løvverket er lysegrønt og gjennomsiktig. Skal bli spennende å se når ungene kommer til verden.